Blog, Chronic Illness, Migraine, MS

My Meltdown

//Norsk versjon lenger ned//

When I created this blog I wanted to be honest about everything, the good and the bad, my ups and downs. If someone reads this and recognize himself/herself in my writing, they know they’re not alone. 
This week has so far been chaotic, at least in my head. It’s so much going on around me and I want to help out with what I can – that’s who I am. It’s not always easy having my fatigue. My fatigue isn’t always just being tired physical; it’s also a mental fatigue.  So when I’ve had enough… the smallest thing may trigger me, and I breakdown. I cry, I can’t think, everything is a blur. 

On Monday I had my monthly time at the hospital, then right after I went to help out putting together some new furniture, cleaning up and some other moving stuff before we went out having dinner. And I felt fine, tired but fine. Then on Tuesday I woke up and was ready for more moving stuff, so I went out to help. Then there were some conflicts, and I still felt okay. I had to drive someone to one place, then go pick up someone at another place. And the chaos started, and I didn’t need to pick someone up, and my task was done. This was kind of irrelevant, but I was always surrounded by people and had to keep it together. And when all my tasks were complete and I was alone I could let it all out, and I just started crying. So I went home to sit with my dog just to calm down before seeing the family again. I went to the apartment were they were waiting, then someone just said something (I usually would be able to laugh it off), and it got me starting again. So there I was having a meltdown in front of my family. But they were so supportive and I can be myself around them. 
Around Christmas one of them was asking me what I meant when I said I was tired, and now they could see what it actually means! If I say I’m tired, I’m t.i.r.e.d!

http://www.pexels.com

I had had a mild migraine all day, and when the evening came it exploded, and I had my worst migraine attack in a long time. 

After that I have tried to relax and take some me-time, and I feel better. But 10:05 this morning I got a text, and F**K!!! I had forgot all about my 10am reflexology appointment. I never forget things like that, so that was so frustrating. I sent a text back to apologize, and she understood. So from now on I will turn on the alarm in my calendar. I know I have to write everything down, but now I need an alarm too? How old am I? Damn you fatigue, haha! 

And just to be clear: I’m fine, I’m okay now, and I was never sad. My crying is my way to react. Sometimes I cry for unknown reasons, it’s a part of who I am. Sometimes I cry because I’m just so freakin’ tired, and sometimes because I get overwhelmed, happy, angry, sad, or having a difficult conversation. Call me a cry-baby, I don’t care 😛 

So there you go! Hopefully I have something more positive to write about the next time. 

******************

Mitt sammenbrudd

Når jeg lagde denne bloggen hadde jeg bestemt at jeg ville være åpen og dele det meste, både oppturer og nedturer. Om noen leser dette og kjenner seg igjen i hva jeg skriver, føler de seg kanskje ikke så alene. 
Denne uken har vel egentlig bare vært kaos for meg. Det er mye som skjer rundt meg nå om dagen, og jeg ønsker å hjelpe til der jeg kan – det er bare sånn jeg er. Så jeg pusher meg litt noen ganger selv om jeg kanskje ikke bør. Jeg har jo denne fatiguen (er det i det heltatt et ord?) som skal stå i veien for meg, men nå er det ikke alltid at min fatigue er fysisk, den kan også være psykisk. Og når jeg har fått nok skal det kun den minste ting til for å vippe meg over til å få et lite sammenbrudd hvor jeg bare griner. Jeg orker ikke tenke og alt føles blurry, om du skjønner hva jeg mener. 

På mandag hadde jeg jo den månedlige avtale på sykehuset, og etter det bar det av sted for å hjelpe til å skru sammen møbler, rydde og ordne litt flytteting, før vi alle dro ut sammen for å spise. Og alt var egentlig bare kos, jeg var litt sliten etter en lang dag på farten. På tirsdagen var det på’n igjen, og det gikk greit. Men så ble det en liten konflikt som måtte løses, og jeg endte opp med å kjøre noen ett sted, for så og hente en annen at annet sted. Og alt i hodet bare spant… Men så trengte jeg plutselig ikke hente noen allikevel, og da var min oppgave for dagen over, og jeg kunne puste ut. Problemet var bare at jeg hadde tatt meg sammen fordi jeg hadde hatt folk rundt meg hele tiden, så når jeg var alene og kunne puste ut åpnet alle sluser seg. Så jeg dro hjem for å samle meg litt før jeg dro tilbake til familien. Men når jeg kom dit så ble det slengt en kommentar (en kommentar jeg vanligvis ville ledd bort fordi jeg ikke gidder å ta meg nær av det), og da var det hele i gang. Så der stod jeg og grein forran slekta… Heldigvis er dem forståelsesfulle og jeg vet jeg kan være meg selv rundt dem.
Rett før jul hadde jeg fått et spm av en av de, om hva jeg mener når jeg sier jeg er sliten. Så nå kunne jeg si «Jo, sånn er jeg, når jeg er sliten!” Når jeg sier jeg er sliten, så er jeg SLITEN. 

http://www.pexels.com

Jeg hadde hatt en mild migrene hele dagen, men den utartet seg og det sa BANG med det verste migreneanfallet jeg har hatt på lang tid.

Etter dette har jeg egentlig prøvd å slappe av og roe ned litt, få tid til å puste for meg selv. Og jeg har følt meg bra igjen. Men så i dag kl 10:05 tikket det inn en melding. SHIT! Jeg hadde heeelt glemt at jeg hadde fotsoneterapi i dag kl 10. F**k, f**k, F**K! Jeg som aldri glemmer sånt! Jeg sendte melding tilbake for å forklare og jeg ble møtt med forståelse. Så fra nå av skrur jeg på påminnelse om avtaler. Det har liksom holdt at jeg har notert det i kalenderen, men nå må jeg sette på alarm også? Hvor gammel er jeg a??? Fader altså, haha!

Og bare sånn for å oppklare det, så går det bra, jeg har det fint og jeg var aldri lei meg. Men å begynne å gråte er min form for å reagere. Noen ganger gråter jeg av helt tullete grunner, men det er vel bare en del av hvem jeg er. Noen ganger gråter jeg fordi jeg er sliten, noen ganger fordi jeg bli overveldet, glad, trist, sint, eller fordi jeg har en alvorlig/seriøs samtale. Det er til å bli tullete av, og du kan gjerne kalle meg en cry-baby 😛 Men sånn er det bare!

Forhåpentligvis har jeg noe mer positivt å skrive om neste gang. 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s